Erik Hillestad.Tale ved Vestfronten, Nidarosdomen, ved åpningen av Olavsfestdagene 28.juli 2017

Idol

Avguder og de helliges ansikter 

”Du skal ikke ha andre guder enn meg. Du skal ikke lage deg gudebilder, ingen etterlikning av noe som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden. Du skal ikke tilbe dem og ikke la deg lokke til å dyrke dem!”

La oss være ærlige: Dette budet bryter vi hele tiden. Vi kan si vi er kristne, vi kaller oss troende og vi går iblant til messe. Men hva er det vi faktisk tilber i livene våre? Hvordan ville en ærlig gudstjeneste se ut?

En gresk-ortodoks kirke har en vegg av ikoner, bilder av ansikter mellom kirkerommet og alterpartiet. Vi kaller en slik vegg en ikonostas. I midten troner Kristus, og rundt ham er de hellige; evangelister, apostler, jomfru Maria, kirkefedrene. Se på veggen bak meg her. En ikonostas i kleberstein. Den korsfestede Kristus i midten, rundt ham de hellige kirkens fedre, konger som har spredt budskapet – og Jomfru Maria.

Vår egentlige ikonostas

Men hvordan er vår egentlige ikonostas?

Elvis var mitt første idol. Min første helgen – helt siden en pen dame i en platebutikk i Bergen (jeg husker ennå lukten av parfymen hennes) fikk meg til å forstå at jeg bare måtte kjøpe den nyeste singelen hans, ”Kiss me quick”. Det var i 1963 og jeg kjøpte film-magasinet hver uke og kunne gjennom 8 nummer samle utklipp til en helfigur av mitt første store idol. Jeg hengte det på veggen på rommet mitt, nesten som et alter. Elvis hører hjemme i mitt livs virkelige ikonostas. Og hvem ellers finner vi på den veggen som forteller hva jeg faktisk tilber?

Jeg tror det første bildet som kom opp på min vegg var mor. Dernest far. Så Jesus, men han ble delvis skjøvet til side av noen kule gutter på skolen, etterhvert i enda høyere grad av noen jenter som ble sterkt idoliserte i min fantasiverden. Jeg dyrket Tarzan, Hardy-guttene og Biggles. Men så – i tenårene kom en ny bølge av helgener jeg kunne dele med hele min generasjon: Elvis Presley, Cliff Richard, The Beatles – en lang rekke helter fra den engelsktalende verden av pop-idoler og filmstjerner.

Så blåste ungdomsopprørets vinder over den vestlige verden. Che Guevara fikk plass på veggen sammen med Martin Luther King, begge martyrer for en god sak. De ble flankert av Bob Dylan, Joan Baez, Cornelis Vresvijk og andre av sangenes apostler som deltok på frihetens slagmarker. Og noen forfattere. Jens Bjørneboe, Aldous Huxley….

Gjennom livet har jeg hatt mange helter – de fleste av dem servert meg på et fat av massemediene: Men hvem troner i midten av min ikonostas? Er det Jesus? er det Gud? Skal jeg være ærlig, så må jeg erkjenne at i midten av min ikonostas ser jeg et speil. Og i speilet: bildet av mitt eget selvopphøyde selv. Mitt livs definitive sentrum. Min tilbedelses sanne objekt for dyrkelse. Det er latterlig, det er banalt, det er foraktelig, men det er sant, og jeg tror det er ganske vanlig, i hvert fall om jeg skal måle etter atferden til menneskene på jorda. Med mitt liv viser jeg at mitt egentlige idol, min avgud er meg selv omkranset av en ”vestfront” av mennesker og fenomener som jeg speiler meg i og liker å sammenlikne meg med.

En sannferdig gudstjeneste

En sann gudstjeneste i denne svært utbredte religionen ville fortone seg som en temmelig kvalm affære. Og la oss nå gå igjennom agendaen til en slik messe sammen:

Introitus: en høytidelig prosesjon opp midtgangen fram mot et speilbilde eller en gigantisk selfie øverst i kirkens kor mens vi synger ”I did it my way”.

Kyrie: Et kollektivt rop om å bli sett, forstått og hyllet mens vi istemmer ”Oh Lord, won’t you buy me a Mercedes Benz”

Gloria: En lovsang til den hellige treenigheten eiendom, nettverk og opplevelser. Herunder en oppramsing av alt vi synes vi fortjener: Oljerikdommen, en villa eller en romslig leilighet i et pent strøk med utsikt, hus ved sjøen eller i Spania, hytte på fjellet, Tesla i garasjen, vanvittig mange venner og likes på Facebook, reiser til eksotiske land og medienes kontinuerlig massasje av følelseslivets G-punkter – det hele framført til pompøs og nasjonal korpsmusikk.

Credo: Først en forsakelse av alle som har driti seg ut, alle idiotene som vi forakter og ler av, framført i form av et utrolig underholdende komi-show med Harald Eia. Deretter et talekor med oppramsing av alt vi tror på og fester lit til: Google, fornuft, penger, lave renter, fast eiendom, NATO, mosjon, økologisk mat, teknologi, legevitenskap og tilnærmet udødelighet.

Sanctus: En hymne til alt vi holder hellig: Privacy, god avstand til nærmeste nabo, den norske kulturarven, kontroll ved alle grenser, security, et godt utvalg av oster i nærbutikken, lave priser på vin og bensin, gratis tilgjengelighet til filmer, musikk og nyheter til enhver tid. Deretter et stjernespekket TV-show med alle de største heltene i våre liv og en serie selfies med stjernene, der vi kan vise oss selv i det rette selskap. Vi synger ”We are the Champions – no time for losers”.

Agnus Dei: et sødmefylt hyl av selvmedlidenhet for alle drømmer som ikke gikk i oppfyllelse, for alle gangene vi har vært syke, for tilbakeslag i karrieren, for kjærester som slo opp, for alle tårer vi har felt, for alle opplevelser vi måtte forsake, for alt vi måtte ofre fordi sosialt press krevde det av oss.

Velsignelsen: Et siste anerkjennende blikk i selfie-skjermen til tonene av ”I am the one” med Justin Bieber: ”the money never lie, no, I’m the one, yeah, I’m the one”.

Slik kunne en sannferdig gudstjeneste arte seg, en messe hvor den virkelige tilbedelsen av idoler og avguder, den vi viser med våre faktiske liv kommer til uttrykk.

Men våre tanker og idealer kan strekke seg langt høyere enn dette. Og i våre rituelle rom er det på mange måter et idealisert liv vi spiller ut. Vi prøver å elske fram en tilbedelse av idealer og idoler som vi skjønner er høyere enn oss selv og det materielle livet. Vi er mennesker som ikke lever et sekund uten å speile oss selv i verden omkring oss, og vi gjør vårt beste for at gudstjenestens speil skal kunne fremvise et mest mulig aktverdig bilde. Et speilbilde har som kjent ikke bare Gud og medmennesker som adresse, men i høy grad også oss selv.

Den historiske nødvendigheten av idoler

Uten idoler ville ikke menneskeheten kunnet underlegge seg jorden og kjempet seg til toppen av næringskjeden. Idoldyrking er noe av det som gjør oss til mennesker og skiller oss fra de andre dyrene. Uten idoler ville vi ikke kunnet organisere tusener i massebevegelser og armeer til koordinerte anstrengelser. Uten evnen til å tro på idoler, myter og fortellinger, ville det ikke blitt noen oppdagelse av nye kontinenter, intet imperium, ingen erobringer, ingen månelanding, ikke noe internett. Grunnen til at mennesket som art har nådd så langt er at vi har kunnet samle tusener rundt fortellinger, myter, ideer, guder og idoler.

Vår suksess som dyr på denne planeten handler om tro. Stammen måtte tro på forestillingen om en felles historie, felles helter og en felles Gud for å kunne forsvare seg mot en annen stamme og grunnlegge en nasjon. Steinaldermennesket måtte tro på ideen om Australia for å skape fartøyer og gjennomføre seilaser dit. Perserne måtte samle seg om troen på Ahura Mazda for å grunnlegge menneskehetens første store imperium. Hebreerne måtte tro på sitt idol, Moses og hans fortellinger og ideer om Gud for å kunne erobre Kanaan og grunnlegge et kongedømme som har fått en kulturell innflytelse uten sidestykke i verden. Romerne måtte fylkes under bildet av keiseren for å skape det mektige romerske imperium. Kirken ville ikke blitt en verdensvid organisasjon med forgreninger til alle deler av kloden uten å ha Kristus som idol og samlingspunkt og en hærskare av helgener som idoler for særskilte behov.

Tro er en fantastisk kraft. Det er tro – og særlig det å tro på noe eller noen i et felleskap – som har gjort oss i stand til å flytte fjell.

Maktens idoler

Noen tjener på å skape idoler og forme dem slik at de blir funksjonelle for maktstrukturer eller økonomisk profitt.

Middelalderens makthavere tjente på at vi tilbad idoler som de som henger på veggen bak meg her: Apostler, helgener og konger som styrket kirken og dens dominans og makt, som igjen var viktig for mange lokale makthavere. Dette var elementer i en stor, europeisk maktstruktur som varte i over 1000 år og var på sitt mektigste da denne katedralen ble bygget.

Luther avskaffet mange av disse idolene for 500 år siden, han ville til livs et hierarki av fromhetens idoler som han betraktet som unødvendige omveier til Gud.

Han ble etterhvert selv et idol for store deler av Europa og hans reformasjon bidro sterkt til at nye maktstrukturer ble dannet. Nå ble konger, adelsmenn og politikere idoler for en ny tid med enevelde og feudalisme i vår del av verden.

Idoler ble stadig viktigere for å skape maktbastioner og holde befolkningen sammen i lydighet og klar for mobilisering for å opprettholde makt, men også for erobringer og felttog.

I løpet av de siste to århundrer har en liknende reformasjon funnet sted i den muslimske verden. Fra et kalifat, et teokrati der den ansiktsløse profeten Muhammed og hans etterslekt var de eneste offisielt aksepterte idoler, skilte flere nye nasjoner stat og religion og skapte etter første verdenskrig sekulære samfunn med Kemal Atatyrk som en foregangsfigur. Atatyrk ble et idol som var gjenstand for stor dyrkelse og som fortsatt henger på alle offentlige steder i Tyrkia. Også i Irak, Syria, Iran, Jordan, Egypt og Libya ble portretter av maktens menn hengt opp overalt. Og da Iran gjennomførte en slags ”motreformasjon” gjennom sin islamske revolusjon i 1979, erstattet Khomeinis portrett Shahens ansikt på flyplasser og på hver eneste private og offentlige kontor i hele landet.

Vår norske fløy med bilder av kongefamilien på do og over mange radiokabinetter i teak i norske hjem er som en blek, uskyldig avglans, men det er i bunn og grunn uttrykk for det samme. Vi mennesker holder oss med idoler, og de har sin funksjon som en del av samfunns-limet. Ofte er de innført som et diktat fra samfunnets øverste sjikt.

Hva med dagens vestlige demokratisk valgte politikere? Er de idoler? Kan de være det?

Kan en politiker som holder seg med medierådgivere og snakker i åpenbart strategiske hensikter på innpust om hvor mye bra han eller hun har gjennomført i sin regjeringstid bli idoler for opplyste mennesker? Jeg tror pressetalsmenn, medierådgivere og at mange fortoner seg som uangripelige snakkemaskiner gjør de fleste av dagens politikere udugelige som idoler. Og kanskje er det bra. Kanskje bør det være slutt på at maktens menn og kvinner i et demokrati idoliseres. Trump er et eksempel på en politiker som ble valgt nettopp ved sin forakt for systemet av medierådgivere og klassiske moderne, profesjonelle politikertyper. Paradoksalt ble han på mange måter et idol for mange frustrerte, fattige, arbeidsløse i USA. En slags eventyrprins som de kunne identifisere seg med fordi han i sin forgylte tilværelse av ublu rikdom var høyt hevet over den foraktede kunnskapsrike og ordflinke middelklassen og hadde virkeliggjort det de alle drømmer om: Velstand og status. Hans twitter-meldinger rett fra levra er så ustrategiske og fjerne fra alt amerikanerne har sett fra Washingtons proffe politiker-språk, at de fortsatt fremstår som forfriskende for mange av de som stemte på ham. Problemet er at det han står for i bunn og grunn er hult og ikke avhjelper fattigdommen med en dollar, snarere styrker han de allerede styrtrike. Dette avsløres fra måned til måned. Jeg gad vite hva som skjer når tålmodigheten er slutt for alle fattige som fortsatt tror at han kan gjøre livene deres bedre.

I Norge liker vi best maktmennesker som avstår fra overdådighet og unnlater å vise maktens fordeler og muligheter. Vårt ikoniske bilde av kong Olav på trikken under oljekrisen i 1973 er et konsentrert bilde av nordmenns tradisjonelle forhold til makt og rikdom. Dette henger igjen i oss, selv om Kjell Inge Røkkes status som objekt for beundring har vist at noe er i endring.

Men i alle deler av verden slår det an dype strenger når maktens folk tar et uventet skritt for å komme folket i møte. Gandhi, som selv var hindu, gikk som Indias store folkeleder inn blant muslimer i Calcutta i 1947 og bodde hos dem, for å forhindre at hindu-mobben angrep muslimene. Det er et sterkt eksempel. Det kostet ham livet, men bidro til å gjøre ham til en politisk helgen.

Dalai Lama ville ikke vært noe idol eller forbilde for millioner av mennesker i verden hvis han ikke havnet i eksil. Tibets enehersker fra tidligere tider var ikke nødvendigvis en person som sto sitt folk nær. Han var opphøyet til guddom og en streng og utilnærmelig utøver av makt. Men han ble fordrevet og fikk sympati og ble selv en ydmyk mann som i dag forkynner et fredens og forsoningens budskap. Fremfor alt peker han på noe som er større enn ham selv.

Kapitalens idoler

Mange av verdens rikeste personer blir gjenstand for idolkultus, og noen av virksomhetene de eier har tvunget oss inn i mønstre som likner religiøs praksis. I vår tid har det forslitte 70-tallsbegrepet ”monopolkapitalen” kommet til heder og verdighet igjen. Mange ser at det bor større reell makt hos eierne av de globale IT-selskapene enn hos de fleste politikere i verden. Disse selskapene tjener på at en stor del av menneskeheten har fått en avhengighet av dem som nærmer seg tilbedelse. Deres logoer, som vi daglig forholder oss til ved å trykke 20 eller 100 ganger på en app eller klikke på dem fra en PC har vevd seg inn i hverdagen vår som et Pater Noster, et Ave Maria, et mantra eller et husalter.

Men fremfor alt er det dyrkingen av oss selv som er grunnlaget for disse nettgigantenes inntekter. I tilbedelsen av vårt ego ofrer vi mye tid, frihet og penger på å bli maskinenes lydige tjenere. Det kan se ut som om Facebook, Google og internettet er nyttige redskaper for oss, men det spørs om det ikke er omvendt. I jakten på å dyrke vårt eget selvbilde må vi være lydige tjenere for maskinene. Vi må bære dem med oss overalt, se til dem flere titalls ganger daglig, betale for stadige oppgraderinger, avlevere dem de mest intime opplysninger om oss selv, informasjon som vi i tidligere tider bare vil gitt fra oss i skrifteboksen under streng taushetsplikt. Så svarer maskinene med å bekrefte våre idealer og behov med nye tilbud og forslag i en strøm som forsterker avhengigheten. Og noen ganske få individer tjener seg avsindig rike på denne globale kulten. Sanseløst mye rikere enn de skriftlærde og fariseerne noen gang kunne tjene på tempelkulten som Jesus gjorde opprør mot da han renset tempelet i Jerusalem der religionens maktmennesker den gang tjente seg rike ved å kontrollere menneskers adgang til Gud.

Hvem bestemmer hvilke forbilder vi skal holde oss med? Hvem har makt til å definere idolene?

Pop-kulturens og massemedienes idoler

En gang var begrepet Idol først og fremst knyttet til dyrking av en guddom, et gudebilde. Og overnaturlig sterke superhelter er urgammelt som sagn og eventyr. Å knytte begrepet til helgener og helter som har utført en bragd i tjeneste for andre mennesker er ingen søkt utvidelse. Selvsagt faller store oppdagere og oppfinnere, filosofer og tenkere, kunstnere og vitenskapsfolk inn under dette.

Men idol-begrepet har fått en ny, overført betydning i løpet av de siste 70 års populærkultur, spesielt innen musikk og film. Innen film har modellvakre skuespillere og superhelter som ordner opp gjennom vold i det godes tjeneste blitt viktige for moderne idoldyrking. Det kan diskuteres om det er en forflating eller berikelse av begrepet idol at det brukes om forbilder som massemediene har formet og helgenkåret og som ikke står i noen forpliktende relasjon til beundrerne og ikke er ansvarlig i forhold til noen andre enn seg selv.

Det verdensomspennende programkonseptet ”Idol” på TV har utvilsomt bidratt til å forflate musikklivet og flyttet enda mer av fokus fra innhold til prestasjon, fra budskap mellom menneskehjerter til konkurranse. Det lille som har vært av en kunstdimensjon i populærmusikken er ytterligere redusert og fortrengt av ideer som er styrt av TV-kanalenes behov for seere.

Massemedier som ukeblader, kommersielle TV-kanaler, plateselskap og filmindustri har gjort det til en lukrativ ting å skape idoler. Mediene har blitt idolfabrikker som genererer lesere, seere, lyttere og dermed inntekter av å skape interesse rundt kjendiser. Og når de har idolisert en person og løftet henne til skyene for en stund, kan det passe med en dramaturgi som skyter stjerna ned igjen fra himmelen. Denne regien skapes ofte av kommersielle deler av pressen. Fornyet interesse = flere lesere eller seere = høyere inntekter.

Mens tidligere tiders idoldyrking ofte dreiet seg om makt og dominans, handler de moderne idolene som massemediene skaper og dyrker oftest om penger.

Idoler som forstørrer oss

Hva er det vi tilber gjennom idoler? Handler det mest om projeksjon av egne behov for å bli sett og dyrket? Er idoldyrking en måte å gjøre oss selv større på?

Ekstremvarianten av dette kan spores i den herostratisk berømte handlingen til Mark David Chapman. Han hadde stalket sitt store idol John Lennon i tre dager før han avfyrte sine dødelige skudd mot ham. Psykologenes forklaringer på denne handlingen er at Chapmans dyrking av Lennon som idol antok dimensjoner der han identifiserte seg så mye med superstjernen at det eneste som sto i veien for at han selv kunne bli John Lennon var at det eksisterte en annen som var det, nemlig Lennon selv. Han måtte ryddes av veien for at Chapmans forskrudde virkelighetsbilde skulle stemme.

At idoldyrking fremmer makt- og penge-interesser er utvilsomt, men fenomenet ville ikke kunnet brukes til noe dersom det ikke hadde et dypt forankret grunnlag i den menneskelige natur. Hva er så denne naturen? Dreier idoldyrking seg om menneskets uavvendelige religiøsitet og behov for idealisering, noe å strekke seg etter, en projeksjon av et grandiost selvbilde? Sikkert er det i alle fall at så lenge det finnes mennesker, så finnes det religioner, myter, idealer og idoler.

Bedraget

”Verden vil bedras”, sier et gammelt ord. Og historien er full av eksempler på at idoler kan romme mange løgner. Bak det idealiserte bildet som maktmennesker eller pengefolk og massemedia kan være tjent med å skape, finnes det et menneske med en stor bagasje av tilkortkommenhet på mange områder i livet. Mens idolfabrikkene retusjerer stjernebildene hos plakat-designere, på partikontorer eller i redaksjoner, sitter det et sårbart og ofte fortvilet menneske på et hotellrom eller backstage eller i ruinene av en forsømt familie og kjenner på tilværelsens gnagende hulhet og på angsten som kommer av å vite at det er umulig å leve opp til bildet og innfri alle forventningene.

Jeg tror det finnes to hovedgrupper av idoler: De som peker på seg selv og de som peker på noe som er større enn dem selv.

Lakmustesten er hvem de tjener.

Gjør de makten mektigere og de rike rikere?

Eller reduserer de avmakt og fattigdom?

Skaper de avhengighet eller frihet?

Er de retusjerte glansbilder, eller våger de å vise svakhet?

Det finnes ingen rene og uplettede forbilder. Alle idoler svikter. Olav den hellige var en brutal maktperson, en krigerkonge med mange liv på samvittigheten. Martin Luther sto for en holdning til jøder som var med på å danne grunnlaget for Holocaust. Gandhi forsvarte undertrykkende og religiøse strukturer innen kastevesenet for å bevare Indias samhold. Mor Theresa støttet makthaveres suspendering av borgerrettigheter i India og er blitt kritisert for å romantisere fattigdom og lidelse. Forholdene for muslimer i Myanmar har forverret seg markert under Aung San Suu Kyis ledelse.

Men alle disse store idolene, alle de som peker på noe utover seg selv, er likevel viktige i en gitt tid og en gitt kontekst. Og det må være mulig å peke på tanker større enn den evnen man har til å virkeliggjøre dem i sitt eget liv. Mennesket har en iboende mulighet til idealisering, selv om vi aldri kan være 100% ideelle.

”Bare Kristus på korset har min respekt” synger Vladimir Vysotskij, den store russiske sangpoeten som refset urettferdighet og undertrykkelse i Sovjet og regnes som en av forutsetningene for Glasnost-politikken til Gorbasjov. Det er et stort paradoks at Jesus, en fattig mann som ofret sitt liv og ble en taper er den som uten sammenlikning er mest i verdens fokus og som endog har dannet utgangspunktet for vår universelle tidsregning.

Det hevdes at noe av problemet med idoler er at de skaper eller forsterker motsatsen: De vi forakter, de som ikke lever opp til idealene, det rette utseendet, de som ikke har suksess, som aldri får makt, innflytelse, rikdom. I forhold til det perspektivet er det et interessant fenomen at de idolene som går Kristi vei – til fornedrelse, underdanighet, ydmykhet, selvoppofrelse og død for en stor sak – ofte er de som har blitt stående.

Jeg har sagt mye kritisk om idoldyrkelse nå. Og jeg mener virkelig at definisjonen av idoler i vår tid er kommet inn i et skjevt spor. Men jeg har også gjort rede for hvordan det å ha idoler er en nødvendig og uunngåelig del av det å være menneske. Og det finnes noen gode forbilder som er verdige å definere som idoler vi virkelig skal vie tid og oppmerksomhet.

Mer enn noen gang trenger vi idoler

Jeg tror verden mer enn noen gang trenger gode idoler som peker på noe som er større enn dem selv. Fire eksempler fra en ikke altfor fjern fortid viser hvor viktig idoler har vært og kan være:

Uten Martin Luther King, ville de ikke hatt borgerrettigheter for svarte i USA.

Uten Aung Saan Su Kyi, ville de neppe fått demokrati i Burma.

Uten Gandhi, ville ikke India fått selvstendighet og demokrati.

Uten Nelson Mandela, ville det ikke blitt noen frigjøring og opphevelse av Apartheid i Sør-Afrika

Men hva med akkurat nå? Hva med fremtiden?

Hvor skal vi finne idolene vi trenger, når massemediene og maktmenneskene så ofte villeder oss, og når de fleste bilder av virkelige helter skyves til side for at vårt eget selvbilde skal få plass?

Hvem skal være våre forbilder i en verden hvor titalls millioner unge flyktninger og fordrevne ikke får utdannelse, hjem eller fremtidshåp – med de enorme latente krisene dette innebærer først og fremst for dem selv, men også for tryggheten i vår egen verdensdel?

Hvilke av tidens mest tilbedte idoler kan gi oss noen som helst nytte når statsledere starter korstog og bildet av religionene forvrenges til det ugjenkjennelige av hevntørste krigere som utnytter unge dropouts, fulle av aggresjon og lengsel etter en mening med å leve eller å dø?

Hvem skal være nordmenns forbilder når vårt gjennomsnittlige offentlige og private forbruk er mellom 100 og 200 ganger større enn det en milliard mennesker fra verdens fattigste land har til sin disposisjon?

Hvem skal være våre idoler når forskjellene mellom dem som har og dem som ikke har øker? Når verdens aller rikeste ikke betaler skatt, når verdens mektigste nasjon velger til president en som skryter av skatteunndragelse?

Hvor finner vi forbilder når stadig flere mister jobben fordi roboter og annen teknologi gjør dem overflødige?

Hvilke idoler kan vi trenge når vi slutter å dyrke vår egen jord og kjøper billig mat som må transporteres fra den andre siden av jorda?

Hvor er de forbildene vi må finne når global oppvarming fører til tørke og vannmangel og andre steder til flom og stormer som mange byer ikke er bygget for å motstå?

Og hvem skal utnevne de gode idolene for denne krevende tiden?

Jeg tror du og jeg må finne våre egne idoler og ikke overlate en så viktig jobb til maktmennesker og mediefolk. De er inhabile. De har altfor mange politiske og økonomiske interesser i saken. Slutt å tro på de idolene du får servert av media. Slutt å akseptere de idolene som kommer fra maktens korridorer. Gjør hva du kan for å rive dem ned eller ignorere dem! Finn noen nye og finn dem først og fremst i ditt eget liv, blant mennesker du har møtt eller opplevd selv!

Gode idoler for vår tid

Jeg tror vi trenger en helt ny ikonostas for vårt samfunn, en ny vestfrontvegg med skulpturer av kvinner og menn som brenner for en sak som er større enn dem selv og som ikke bruker medierådgivere og tar taktiske hensyn og skryter av egne bragder. De behøver ikke være plettfrie. De kan ha møkk under neglene og ha gått i baret på flere livsområder, men de må ha tro, håp og kjærlighet og peke på en vei ut av det uføret verden befinner seg i.

La meg fortelle litt om noen av mine idoler for tiden:

Jeg møtte Bertain i Rabat, Marokko i 2005. Han hadde flyktet fra en vendetta i Kamerun gjennom Sahara på et stappfullt lasteplan med en 30 liters jerrykanne med vann. De nådde Libya hvor han arbeidet under slaveliknende forhold til han greidde å stikke av til Marokko. Han var fast bestemt på å komme seg til Europa. Han ville satse livet på å gjennomføre flukten. Han gjorde 11 forsøk på å forsere gjerdet rundt den spanske enklaven Melilla som ligger på den marokkanske middelhavskysten. Flere ble drept da de ble beskutt under kollektiv storming av gjerdet. På vårt lille møte i Rabat fortalte han historien. Bertain hadde et innbitt, drag rundt munn og øyne. Jaget, forfulgt av verdens urettferdighet. Et år seinere ringte han meg fra Sevilla. Da hadde han svømt over Gibraltarstredet. Nå jobber han på en fabrikk i en by i Spania. Han har lært språket. Han har en arbeidsmoral som ingen andre. Han sender penger hjem til familien i Kamerun. Han har tro som kan flytte fjell. Bertain er et idol verden trenger.

Lindis Hurum sa opp jobben som TV-produsent og begynte å jobbe i Leger Uten Grenser hvor hun i ti år har vært nødhjelpskoordinator i Den sentralafrikanske republikk, i Liberia og på Haiti. Hun har i det siste jobbet blant flyktninger som prøver å krysse Middelhavet og har skrevet boka ”Det finnes ingen de andre, det er bare oss”. Hun har sett fruktene av verdens blodige urett. Hun har møtt mennesker i de mest fornedrede og håpløse situasjoner, men som ikke gir opp. Hun holdt nylig en flammende svovelpreken i Kulturkirken Jakob. Hun brenner intenst for å fortelle verden at vi må våkne fra vår tilskuerposisjon. Hun er et idol verden kan bruke.

Vi vet ikke om Paolo Dall’Oglio lever. Mye kan dessverre tyde på at han er død. Siden 80-tallet har han som jesuittprest arbeidet for dialog i Syria. Han har skrevet boka ”Kjærlighet til Islam i troen på Jesus”. Her leter han etter hvert tenkelige spor av grunnlag for forsoning og forståelse mellom Islam og Kristendommen. I klosteret Mar Mousa i Syria praktiserte han samtaler mellom muslimer og kristne til han måtte forlate landet sommeren 2012 etter utkastelsesordre fra Assad og etter råd fra sin egen biskop. Jeg møtte ham i Norge den sommeren. 29. Juli året etter dro han igjen inn i Syria, til IS’ hovedkvarter i Raqqa for å prøve å overtale lederen deres til å sette fri en fange som tilhørte en annen opprørsgruppe. Siden har ingen sett ham. Enten han lever eller er død; Pater Paolo Dall’Oglio er et viktig idol for vår tid.

For 25 år siden produserte jeg en plate med en ung jente som het Deepika Tathaal. Hun var fra en norsk innvandrerfamilie og hadde en flott stemme og et stort talent. Hennes deltakelse på musikkscenen ble en provokasjon for deler av det pakistanske miljøet i Norge. Det sømmet seg ikke for en kvinne å stå på en scene og underholde. Hun flyktet fra landet til London og seinere USA. Etterhvert ble hun filmprodusent og menneskerettighetsaktivist og heter i dag Deeyah Khan. Hun oppsøkte radikaliserte miljøer i England og laget dokumentarfilmen ”Jihad – Hellig krigere”. Gjennom den påviste hun at unge engelske gutter som lar seg verve til terrorhandlinger er forsømte og mistilpassede mennesker som søker kjærlighet, og som kommer til kort både i ghettoen og i det britiske storsamfunnet. Deeyah, som holdt en fabelaktig tale her ved Vestfronten under Olavsfestdagene i fjor, forstår smerten i deres liv og at det er vi som har sviktet som europeiske samfunn. Deeyah er et av mine store idoler.

I 2003 traff jeg første gang Mahsa og Marjan Vahdat. De to søstrene holder flammen i den persiske kvinnelige vokaltradisjonen levende og er forbilder for tusener av kvinner i den iranske befolkningen. Ved sin motstand mot å la seg kneble av regimet i Iran, sin insistering på at også kvinner har rett til å synge, løper de en stor risiko og lever i en svært krevende situasjon. De har blitt to av mine store idoler.

I 2005 møtte jeg Arik Ascherman, en israelsk rabbi som i 30 år har arbeidet utrettelig for palestinernes rettigheter, som flere ganger har risikert liv og helse ved å stille seg foran israelske bulldozere som var på vei for å ødelegge palestinske hus.

Fra 1988 til 2016 var han en av lederne for Rabbis for Human Rights. I fjor startet han Haqel (som betyr ”åkeren”) – Jews and Arabs in Defense of Human Rights. Den nye organisasjonen arbeider for å reversere annektering av palestinsk land på Vestbredden og å hjelpe palestinere til å få adgang til jorda si. Arik arbeider med et febrilt uttrykk i ansiktet for å gjenerobre en flik av israelsk samvittighet. Han er et viktig idol i en verden der de fleste bare har handlingslammelse å oppvise mot den langvarige Israelsk/palestinske konflikten.

For tre år siden møtte jeg Father Ghassan, en prest som virket blant barn i Homs. Hans arbeid gikk ut på å fortelle de kristne barna at de godt kunne leke med de sunni-muslimske barna og med alevittene. De er først og fremst barn som dem selv. Han besøkte Norge, og vi var en gruppe tilhørere i St. Olav kirke i Oslo som ønsket å hjelpe ham og spurte hva han trengte mest. Hans svar forbløffet meg. – Et piano, sa han. Når vi søker tilflukt mot bombene og sitter i mørke kjellerrom, trenger vi å synge for at barna skal holde motet oppe. Vi mangler mest av alt et instrument som kan bære sangen. Vi samlet raskt inn 12.000 kroner og i Beirut fikk jeg kjøpt et brukt piano til barna i Homs. Det ble fraktet inn til Homs, og noen uker seinere fikk jeg melding om at det var i bruk. Siden mistet jeg kontakten med Father Ghassan. Jeg vet at han dro til Aleppo og var der under de verste krigshandlingene. Jeg håper inderlig at han fortsatt lever. Han er blitt et idol for meg.

Alle disse idolene – og flere til – har jeg i fantasien laget skulpturer av som jeg har forgylt og plassert på Vestfronten i mitt livs katedral. Og jeg er sikker på at sammen har vi som er her nå mange nok forbilder til mer enn å fylle vestfronten her bak meg med idoler for vår egen tid.

Jeg føler meg trygg på at det er mange tilstede her i dag som også har møtt sine viktigste idoler gjennom opplevelser fra sitt eget liv. Det er helt sikkert noen blant oss som kjenner en bonde som uten å adlyde tidens krav og trender satser på landbruk i et avfolkingsområde i Norge. Det er sikkert noen her som har møtt en sjelden politiker som tør å stå for upopulære tiltak for å begrense skadevirkninger av teknologiutvikling og alt som tilsynelatende gjør livet mer lettvint, men som gjør oss til arbeidsløse slaver av roboter og maskiner. En politiker som ikke først vurderer hva som er strategisk for å vinne et valg eller holde på makten, men som sår for en ideologi og et program. Jeg er sikker på at noen i denne forsamling har møtt en miljøaktivist som risikerer liv og helse eller fengsels-straff for å avsløre eller stanse industriutbygging som truer luft og vann og dyrearter. Og noen har en onkel eller bestemor som var misjonær i et afrikansk land, men som aldri evakuerte, selv da krig og terror truet. Og hvem her i forsamlingen har en bekjent som har satset liv og krefter på å gjøre livet godt for flyktninger som har kommet til kommunen? Ja, jeg er sikker på at blant mine tilhørere her og nå, finnes flere som selv er gode idoler for oss alle, fordi de har gjort en bragd som løfter andre og som peker på noe som er langt større enn dem selv.

Min tro sier meg at alle som gjør det, peker på Kristus eller går hans vei. Så for meg kan denne ikonostasen for verden være identisk med en fornyet kirkelig ikonostas eller et moderne helgengalleri, om du vil.

Vi begynte med å spille en sang av Elvis Presley. Hva med sangerne, de mange stjernene som pryder Olavsfestdagenes program? Mange av dem dyrkes som idoler. Men kan de være det?

Det er bra å beundre en artist fordi framførelse og uttrykk er fantastisk og komposisjonene sier noe viktig. Det er lov å være en hengiven fan av en dyktig kunstner. Men ikke tenk på ham eller henne som et idol før vedkommende har forandret verden eller har dødd eller blitt dømt for en sak.

Som Victor Jara, som Mahsa og Marjan Vahdat eller som John Coltrane – på mandag får vi oppleve verket hans ”A love supreme” i Vår Frue Kirke her på Olavsfestdagene.

Del artikkel